Viser arkivet for mars, 2016

I likhet med forrige postkort “Veien til Stranden” er dette kortet med Fiskerhjemmet (som sikkert het Fiskarheimen lokalt !?) helt ukjent for meg fra før. Utgiver er Norsk Lystryk &; Reproduktionsanstalt med Eneret Lars Larsen og kortnummer 37. Kortet er sendt fra Svolvær i nov 1916.
Jeg ser av Smaaskjærs Lofotbilder 2 s.166 at vi har vært borti dette huset før på et bilde tatt rett nedover gata og med skoleelever i forgrunnen. Dermed er vel dette bildet tatt fra øvreetasjen på skolen – eller hva Erik S.?
Noen ganger skal en jo ha litt flaks – disse kortene kommer fra en auksjonslot hos Skanfil som tydeligvis ingen Vågansamlere oppdaget mens jeg fikk kjøpt de for en pris av 10 kr pr kort !!

Noen vil huske en føljetong vi hadde i 2013 og 14 om de første postkortene utgitt av Rødsand i Svolvær helt i starten av firmaet (1915 ?) sannsynligvis. Noen av bildene er nok fra før den tid – kanskje fra 1905-1910, fotograf er Sig.B.Olsen. Vi fant ut at dette er en serie på i hvert fall 17 postkort.For en nærmere oversikt følg denne linken nedover Rødsand-kort. Vi mangla da fortsatt noen inkludert dette kortet som er nr 1 Svolvær, Veien til Stranden som jeg nettopp kom over !!
Nå mangler vi kortene 4 samt 9-12 og 15-16 så nå er jeg spent om dagens funn kan sparke i gang leting etter denne kortserien igjen !!! :-)

RAFLYTTINGEN FRA HERMANNSDALEN.

Hermannsdalen ligger på yttersida av Moskenesøy.Her var kun en bosetning, med 2-3 timers hard gange over fjellet for å komme til nærmeste nabo på Vindstad.Vinterstid var de isolerte pga isbelagt fjell, og sjøveien var vanskelig å komme til pga. en ublid rullestensstrand.Selv på sommeren var det vanskelig å komme iland der da pga.havstrømmen.

I 1947 og 48 ble huset i Hermannsdalen restuarert, torvtaket ble erstattet med skifer, arken på huset ble løftet. Gustav var fast bestemt på å bli boende der ute.
De som var igjen i Hermannsdalen var Julie og Gustav, begge nærmet seg de 60, så Gustavs mor Jørgine som nærmet seg de 90, og barna Fredrik og Anne.
Planen var at Fredrik skulle ta over gården, men slik ble det ikke.
De to eldste døtrene Edle og Gunvor hadde begge flyttet til innersida, og stiftet familie.
Både Gustav, og hans mor Jørgine vart født og oppvokst i Hermannsdalen, og ville helst bli boende der resten av sitt liv.
Julie kom fra Værøy og så frem til å flytte til innersida. Hun syntes 30 år i ensomhet var nok.
Gustav måtte til slutt resegnere, og innse at livet på yttersida tok slutt. Det var en tung tid for han.
Familien måtte starte helt på bar bakke på Reine.Bustadstomt hos Sverdrup måtte skaffes. Monkhaugan var alternativet. I de dager fantes det ingen hus der ute,og selvfølgelig ingen veiforbindelse heller, men planene var å bosette folk der.
De fikk seg tomt der ute like ved sin datter Gunvor, og svigersønn Hermann, og som nærmeste nabo Magna og Åsberg.
I 1949 begynte planleggingen for fullt,,vei måtte opparbeides, tomten måtte graves ut ,den var kupert, så denne måtte rettes opp. Alt måtte gjøres for hånd.Ingen lett oppgave da en samtidig måtte drifte gården på yttersida, og jobben på trandamperiet på Reine.
I fjøset i Hermannsdalen hadde de 4 kuer, 4 kalver, 2 okser og ca.20 sauer dessuten en 8-10 høns.
Disse måtte slaktes, men en del sau ble fraktet sjøveien til Reine. Gustavs eldste datter Edle og hennes ektemann Magnar hadde et fjøs på Reine her ble noen av sauene innlosjerte.
Slakter som ble benyttet i den tid var Gunnar Jakobsen fra Vindstad.Han tok turen over fjellet for å være med å slakte ned noe av dyra.
Fjøsen i Hermannsdalen var forholdsvis ny så den ble revet, og materiale ble benyttet i det nye beboelseshuset på Reine. Alt måtte bæres ned i fjæra, fraktes sjøveien til Reine for så å bæres de 100 metrene opp til det nye huset.
Dugnad var i den tid et kjent begrep så de fikk god hjelp av slekt og venner.
Tidlig på sommeren i 1950 forlot familien Myhre Hermannsdalen, en æra i Lofotens historie tok slutt.
Det har nok bodd folk der ute i ualminnelige tider, men en kan med sikkerhet spore bosetning tilbake til 1663 da en Mikkel Lauritsøn med frue bodde der ute.De ble dømt for ekteskapsbrudd.
Familien så frem til å flytte inn i nytt hus på Reine, men for Gustav var dette et hardt slag. Han mistrives på Reine, og for han var det som å komme til en by.
Han dro hver dag ned i fjæra for å se om han kunne finne noe der, en vane han hadde fra Hermannsdalen.Dessuten dro han utover til Hermannsdalen i helgene, han rodde fra Reine til Vindstad, og gikk de 2-3 timers gange over fjellet, for så å retunere igjen på søndag, da arbeid på trandamperiet på Reine ventet på han.
Julie og Gustav så frem til å få alderspensjonen, og kunne leve godt de årene de hadde igjen sammens med sin nærmeste familie.
Slik skulle det ikke bli, Julie døde brått i November 1958, igjen satt Gustav i bunnløs sorg.
De var så avhengige av hverandre, og han kom aldri over dette tapet, selv om han var vant med døden tett innpå fra Hermannsdalen.
Gustav var en av åtte søsken fire av dem døde i ung alder.
Gustav gikk bort den 24.Juni 1972.
Det siste han sa på dødsleiet var : Dere må ikke gi fra dere Hermannsdalen.